Samværsavtale

Mor har engasjert advokat for å få gjennom krav om mindre samvær enn idag. Jeg ønsker 50/50. Mekling førte ikke frem. Opplever at mor presser meg til enda mindre samvær. Jeg har mottatt varsel etter tvstl. § 5-2. Varselet inneholder forslag til avtale, med ønske om en utenrettslig løsning. Det fremkommer at dersom partene ikke enes, vil hun bringe saken inn for rettssystemet. Jeg forsøker å gå i dialog med mor, men blir avvist/får ikke svar. Må jeg svare advokaten for å unngå sak?

Hva er foreldelsesfristen på et pengekrav som har kommet av tvangsbot grunnet samværssabotasje? Namsmannen har foretatt en utleggsforretning og kommet frem til at det er «intet til utlegg». Noen steder står det 3 år, mens andre steder står det 10 år. Hva er riktig i denne sammenheng?

Jeg og barnefar gikk fra hverandre for over 1 år siden. Jeg flyttet 20 min fra der vi bodde, så jeg flyttet endelig hjem til de traktene. Vi har 50/50. Bruker 2 timer hver dag til kjøring for å levere å komme meg på jobb. Rekker ikke hente han i barnehagen, så moren min må det. Har jeg rett til å bytte barnehage på han? Det er 20 minutter unna barnefar og barnefar jobber ofte der uansett.

Jeg har en liten sønn som bor hos sin mor. Det er en del utfordringer i forhold til bostedet, og barnevernet er koblet inn. Mor går nå med på at jeg skal ha 50% omsorg. Hvordan går vi frem for å formalisere dette?

Under samvær når barna er med med far, så er han selv mye på jobb og hans nye samboer passer barna. Og han er ikke villig til å ta seg fri fra jobb når barna er syke, men overlater dem også da til sin nye samboer. Dette skjer også i ferier.

Nå vil han han ha 50/50 samvær og truer med stevning. Vil han vinne fram? Mor har vært samarbeidsvillig og fleksibel så far skal få være mest mulig med barna, men far hevder dårlig samarbeid fra mor.

Jeg skal flytte innenfor samme kommune, bare litt lenger ut med barna. Må jeg da informere den andre forelderen om dette? Han har ikke hatt samvær med barna på snart to år, men har foreldreansvar. Jeg ønsker helst ikke å informere om ny adresse da jeg er redd for han, sånn at det bygger trygghetsfølelsen min(han går forbi her jeg bor nå men opptrer ikke truende, men det påvirker psyken). Han har tlfnr mitt så om han skulle ha behov for den nye adressen vil han jo event kunne få den da.

Samlivsbrudd i 2004: Har to sønner sammen. Barna var da fire og åtte år. Privat avtale var at far betalte 2.000 til mor. Barna var da hos far annenhver helg og en ettermiddag i uken. Lite samarbeid og lite dialog. Stiller ikke opp på noen ting. Eldste barnet hadde ikke samvær med far fra h*n var 13 år og til h*n var 18 år. Jeg angrer på at jeg ikke søkte endring i bidrag via NAV. Dette er vel foreldet sak? Nå er h*n 21 år og bor fortsatt hjemme hos meg (mor). Det koster mye å forsørge en ungdom.

Har en tenåring på 17 år. Bor hos mor og har de siste årene hatt mindre samvær med far enn avtalt, uten at mor har meldt fra til NAV om endring. Ungdommen flyttet hjemmefra for å gå på privat videregående skole. Far ville ikke spleise på skolepenger, og bidro ikke med flytting eller andre kostnader som fulgte med. Mor meldte om endring i samvær til NAV, fullt bidrag. Nå er h*n flyttet hjem igjen. Far har lurt ungdommen til å si ja til å bo hos han i 16 dager, uten dialog eller mitt samtykke. Ingen kontrakt er signert.

Jeg har en datter på 16 mnd. Det ble slutt mellom meg og barnefar da datteren var 6 mnd og hun bor hos meg. Faren er ikke veldig involvert( har hun 1 dag i uken) og jeg trives med det ettersom jeg ikke stoler på han. Han er slurvete og kan prestere å glemme å gi henne middag osv.

Nå vil han ha henne annenhver uke, noe jeg har angst over. Finnes det for meg mulighet å søke full foreldrerett? Barnet har ingen atilknytning til faren, og hun blir hysterisk når jeg går fra dem. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Kan jeg besøke barna mine som bor med sin mor, fordi det er vanskelig at barna besøker meg? Jeg bor ikke lenger sammen med den andre forelderen.

Etter en lang periode der samboeren min har oppført seg kontrollerende, og med psykisk nedbrytelse, ser jeg ingen annen vei enn å gå ifra henne. Hun legger all skyld over på meg, på alt som går galt i livet hennes. Nå er jeg er real type og ser mine feil, men nå går det for langt. Vi har en sønn på snart 1 år. Ingen barnehageplass. Begge er i fast jobb i samme by, og vi leier leilighet. Hvordan ser dette ut for meg om jeg går ifra henne. Kan hun flytte 60 mil unna meg med barnet?